Irish terrier

Anders Andersen sier: Etter å ha eid 2 boxere i til sammen 17 år ble det en stor overgang da mor ville ha irsk terrier.
Dette er en advarsel.
Irsk Terier er ikke for førstegangs hundeeiere. Her bør du ha talent og erfaring. Vår tispe ble da 13 år og var den eneste i sitt kull på 6 som fikk leve livet ut.
Vår største negative opplevelse var at hun likte ikke unger og dette var helt nytt for oss. Hun aksepterte, ja, men likte de ikke.
Helt nytt for oss var at hun var veldig kresen på hva hun spiste, boxerne åt alt som lignet mat.
Men har du talent og erfaring så er dette en passe stor hund, lett og ta med seg, lett å få i badekaret eller dusjen når en kommer møkkete hjem etter tur.
Som boxerne brukte vi ikke bånd på tipa vår, hun ville helst bære båndet sitt selv. Hun måtte ha en oppgave av ett eller annet slag, da var det greit. Hun var veldig selvstendig og til dels dominerende ovenfor andre hunder. Andre hunder fikk ikke komme inn på vår tomt. Vi hadde naboer med hunder. Hun stakk aldri av noe sted, gikk langs tomtegrensa og holdt seg innenfor den. Irsk terrier var en artig hund på mange måter, men en hund for folk med erfaring.
23.11.2008

Anonym sier: Vi har nå hatt Irsk terrier i 8 år. Vi kjøpte henne samtidig med (en uke før) en Briard. Begge var tisper på ca 8 uker. Dette har gått fantastisk greitt. Tror at Irsk terrier er en rase som må ha nok oppmerksomhet og aktivitet. De trenger mosjon både for hode og kropp. Irske Terriere er normalt ikke glade i andre hunder, men aksepterer de greitt. NB: Vår tispe elsker imidlertid sin Briard-veninne, og passer på henne når andre hunder er innpåslitne. Mht mat; leste om den kresne Irske terrieren her. Det mååå være unntaket. Vår hund, og alle andree vi kjenner av samme rase er nemlig matvrak. De er kjent for dette; de pleier sjelden å tigge ved bordet, men straks man sier takk for maten og reiser seg opp, er de på pletten. Forlatt mat er terrierens eiendom, dermed basta. Vi har som sagt en briard, som overhode ikke ter seg slik. Heller ikke var dette noe tema da vi hadde Belgiske fårehunder før. Det er kun en Terrier-issue. De kan sloss, om nødvendig med livet som innsats, for en skarve brødskalk. Men dette skjer aldri i forhold til folk (selv ikke små barn, holdt mat er forbudt mat). Vi er fryktelig glade i vår lille Alice, og forstår godt hvorfor rasen dukker opp i media fra tid til annen, hvor de har vært små helter i forhold til å redde sine folk, ofte på bekostning av egen sikkerhet. Tilnavnet som engeskmenn bruker på rasen er The Daredevil (våghals; med livet som innsats), er dekkende. Vil også fortelle at vår hund fikk introdusert småbarn i livet sitt da vi fikk ei lita jente på 2 år inn i familien. Da var hundene våre 5 år. Begge to aksepterte, og ikke minst inkluderte, jenta med en gang som et fullverdig familiemedlem. Alice var den som først "åpnet hjertedøra" på dag 1. Briarden var litt mer engstelig, men begge omtales nå av jenta som "mine beste venner". Mvh Vigdis
14.06.2009