Bullmastiff

Bullmastiff er en muskuløs og kraftig bygget hund. Den skal gi inntrykk av stor styrke uten å virke klumpete. Hodet er viktig for helhetsinntrykket.

Bullmastiff bilder

Bullmastiff

Fakta om Bullmastiff

Bullmastiff

Skallen og nakkens omkrets skal være lik mankehøyden. Nesepartiet skal være kort, snutens lengde skal være 1/3 av hele lengden, fra snutespiss til knollen. Sett forfra skal nesepartiet være bredt. Hunden skal ha en mørk maske som dekker nesepartiet og området rundt øynene. Ørene skal være små og V-formet, de skal ha en mørkere farge enn kroppen. Øynene skal være mørke eller nøttebrune, middels store og plassert lengre fra hverandre enn nesepartiets bredde. Mankehøyde for hannhunder er 63,5 - 68,5 cm. For tisper er mankehøyden 61 - 66 cm. Vekten for hannhunder er 50-59 kg, for tisper er vekten 41 - 50 kg. Pelsen skal være kort og tett. Alle nyanser av rød, fawn (gul) og brindle (tigret) er tillatt.

Det er viktig at hunden beveger seg uanstrengt og smidig til tross for sin imponerende størrelse og fysikk.

Bullmastiffen er opprinnelig en engelsk rase. Avlsarbeidet startet systematisk for ca 150 år siden, og er en vellykket krysning mellom den store mastiffen og den lille bulldoggen. Den ble godkjent av den engelske kennelklubben som selvstendig rase i 1924. Den engelske overklassen var i tidligere tider svært glad i å drive jakt, og de hadde satt ut store mengder vilt i områdene rundt herregårdene sine.

Godseierne hadde egne ansatte som først og fremst skulle beskytte viltet mot krypskyttere. Det var mye fattigdom blant befolkningen, så krypskyting var en fristende måte å skaffe mat til seg og sine på. Dette til tross for at man faktisk kunne risikere dødsstraff dersom man ble tatt. Man fant raskt ut at skogvokteren kunne trenge en hjelper på sine nattlige patruljer.

Den første krysningen av Bullmastiff ble kalt Game keepers night dog (skogvokterens natthund), og ble skogvokterens trofaste følgesvenn. Bullmastiffen hadde alle de kvaliteter skogvokteren var på jakt etter; stor, sterk, smidig, lydløs som en løve og rask nok til å innhente en mann, felle ham og holde ham nede uten å skade. Den hadde liten interesse for vilt, og den brukte utelukkende sin styrke og hurtighet til å innhente og nedlegge krypskytteren. Bullmastiffen i dag er ikke stort annerledes enn datidens skogvokterhund og har fortsatt disse instinktene intakt. Den bjeffer sjelden og den har ikke den drivende hundens jaktinstinkter. Bullmastiffen er heller ikke en hund som er troende til å bite mennesker. Disse egenskapene er med på å gjøre den til den gode selskapshund den er i dag.

Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk, derfor er miljøtrening blant dyr og andre ting veldig viktig under oppveksten og resten av livet. Den har alltid arbeidet alene sammen med skogvoktere, noe som gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet.
Denne selvstendigheten gjør at hunden besitter en sterk selvtillit. Den er trygg på sin egen dømmekraft. Dette gir Bullmastiffen et ømt og kjærlig lynne, samtidig som den skal være psykisk sterk. I en familiesituasjon vil den lett tilpasse seg familiens rytme. Den er ikke så avhengig av faste rutiner som enkelte andre raser.
Den er blid og utadvendt mot barn og voksne, og blir et rolig og behersket familiemedlem. Vaktinstinktet skal ikke inntrenes. Det finnes der ved behov.

At Bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer dominant ovenfor hunder av samme kjønn, - husk miljøtrening ! En Bullmastiff underkaster seg sjelden en annen hund, men det er sjelden den skader jevnbyrdige motstandere i en slåsskamp. Ofte slår den sin motstander i bakken med vekten og viser sin dominans på denne måten.
Bullmastiffen er imidlertid en stor hund og det har vært tilfeller hvor motstanderen fysisk sett har vært mye mindre og resultatet har vært dødelig.

Bullmastiffen lærer fort, men går fort lei. Man må ta hensyn til dette ved å trene korte og varierte treningsøkter og heller trene oftere. Oppmuntring, motivering og ros er uhyre viktig for en Bullmastiff.

Man oppnår ikke gode resultater ved tvang. Man bør ikke ha noen problemer med å klare appellmerket etter å ha gjennomført et dressurkurs. For å trives med en hund av Bullmastiffens størrelse, kreves det man behersker hunden sin fullt ut. En 60 kilos hannhund uten dressur er ikke det minste sjarmerende. Dressur og god oppdragelse er derfor en selvfølge.

En Bullmastiff krever som alle store hunder daglig mosjon. Den elsker å gå tur, og er en trivelig turkamerat enten man går lange turer i skog og mark eller rusler i en park. Treningen skal bygges opp forsiktig og rolig. Sykling skal bare foregå i trav, kløv og tralle brukes med fornuft.

Pulk og dyp snø er uegnet på grunn av hundens tyngde. Hunden må selv bestemme tempoet uten å bli presset , da unngår man som oftest belastningsskader. Levealderen på en Bullmastiff varierer mellom 8 og 10 år, som på de fleste store hunder, men en godt
trimmet hund kan hende lever lenger enn en sofagris - så ut i skog og mark.

Hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose forekommer. Ca 50% av hundene er fri for HD. En del individer har nedsatt immunforsvar, hvilket kan føre til ulike former for infeksjoner. Kneleddene er utsatte pga rasens tyngde, Skader kan forebygges ved å holde hunden slank og i god trim hele livet. En Bullmastiff er som regel ikke ferdig utvokst før den er ca 3 år gammel.

Sin størrelse tatt i betraktning er Bullmastiffen en overraskende grei hund å ha i huset. Den tilpasser seg familiens rytme, og kan gjerne ligge å sove til langt på dag. En forutsetning for dette er selvfølgelig at den får dekket sitt mosjonsbehov. Man bør imidlertid være oppmerksom på at Bullmastiffens hale er av solid dimensjon, og at den er strategisk plassert (dvs. bordhøyde). En glad bulle logrer uten problemer ned en full kaffekanne!
Bullmastiffen trives i all salgs vær, med unntak av sterk varme, for eksempel inne i en bil sommertid. Sterk varme må unngås, da hunden lett kan bli overopphetet. Bullmastiffen holder seg rundt eieren på skogsturer og lignende. Den er ingen streifer, og har det ikke med å stikke av.

Bullmastiffen spiser ikke mer enn en vanlig stor hund, grunnkost bør være tørrfor for å få riktig sammensatt kosthold. I tillegg spiser den gjerne alt en vanlig familie har tilgjengelig. Pelsen er lettstelt. Det er tilstrekkelig å strigle hunden regelmessig med en hundebørste. Klørne må klippes ofte.

Bullmastiffen er en typisk familiehund. Den knytter seg ikke spesielt til en person, men legger sin elsk på hele familien og hele dens omgangskrets. At den får være blant de den er glad i, er mye viktigere enn hvor den er. Bullmastiffen er derfor en lett flyttbar hund bare den får være sammen med familien sin.

Vi har ikke mer enn ca 300 individer i Norge, noe som gjør at man på utstilling sjelden ser mer enn 5 - 10 hunder. Derimot avholdes det en gang i året en spesialutstilling for Bullmastiffer hvor det møter 50 - 75 hunder.

Rasen er lite brukt som brukshund, men det er ikke noe i veien for at den kan trenes til å bli en sådan, for eksempel førerhund eller redningshund.

Oppdrettet i Norge er lite, men stabilt. Norske hunder er av god kvalitet og det arbeides bevisst for å opprettholde kvalitetsnivået og for å forebygge sykdommer.

Norsk Bullmastiff Klubb ble stiftet i 1987 og er samarbeidende med Norsk Kennel Klub. Klubben arrangerer spesialutstilling har medlemsmøter og foredragskvelder. Klubben har sitt eget tidsskrift; Bull-shot, som kommer ut med 4 nummer hvert år.


Sykdommer som kan forekomme hos Bullmastiff

Ataxi: Dette er en sykdom som rammer en del av lillehjernen. Arvegangen er ikke helt kjent, man antar at den er polygenetisk og recessiv. Valpene kan se helt normale ut ved leveringsalder, men utvikler i løpet av kort tid problemer med bla balansen og koordinasjon. Sykdommen er dødelig, valpene dør (eller må avlives) før de har fylt 6 måneder. Sykdommen er påvist i England på begynnelsen av 70-tallet og i Norge hadde vi 3 tilfeller på 80-tallet.
I Norge er alle kjente bærere av sykdommen samt deres foreldre og kullsøsken tatt ut av avl.

Wobler syndrom: Kjent arvelig sykdom hos blant annet hos Dobermann og Grand Danois. Sykdommen gir en innsnevring av ryggmargskanalen i nakkeregionen. I Norge er 2 sikre tilfeller funnet i samme kull ved obduksjon på 90-tallet.
I tillegg mistenkes det at en avliving skyldes det samme.

Hud: Som i mange andre raser er hudproblemene store hos Bullmastiff. I en helseundersøkelse foretatt på 300 hunder over en periode på 10 år hadde en vesentlig del av hundene problemer med våteksem, furunkulose og ørebetennelser. Tisper var også utsatt for livmorbetennelse.

Kreft: I samme undersøkelse ble det avdekket at 1 av 4 Bullmastiffer fikk kreft. Alle typer kreft er fremtredende, lymfer, blod og ben. Forekomsten av jurkreft er lavere enn hundepopulasjonene for øvrig.

Teksten er hentet fra Kennel Geishahøgda med tillatelse.

Erfaringer med Bullmastiff

Her er det leserne har sagt om hunderasen så langt. Skriv om Bullmastiff

Kennel Geishahøgda sier: Bullmastiffen er en herlig rase, som jeg pr i dag har mitt tredje eksemplar av. Jeg har stort sett bare gode erfaringer med rasen. Dette er en stor tung rase, men for meg ser jeg ingen ulemper med størrelsen. De er utrulig lettlærte og det er ingen problemer å kunne konkurere i lydighet med en bullmastiff. Bullmstiffen er en sprinter, det vil si at de løper fort på korte strekninger. Min erfaring med rasen er at de er veldig omgjengelige og anvendelige, de er hunder som er avlet for å vokte kvek og har derfor ingen interesse for å jage verken sau eller kyr eller andre dyr for den del. En svakhet rasen har er HD, jeg har selv måttet avlive en 3 år gammel hanhund pga sterk HD og smerter som føle av den. Dette var ikke det spor morro. Gjennomsnittsalderen på rasen er dessverre lav 5-7 år, men det sier ikke at man med godt stell ikke får beholde de lengre. Den forrige tispa mi døde sommeren 2007 11 år gammel. Hun var frisk og rask fram til siste uka hun levde. Geisha som hun het til daglig, var en veldig vital frøken, hun elsket å gå turer, og hatet at vi snudde og gikk hjem igjen. Hun var en hund med konkurranseinstinkt, og vanket det godbiter så var hun alltid den første på pletten. Hun gjorde det bra på utstilling og i en alder av 11 år danket hun ut unghundene og gikk av med både ck, cert og BIR (best i rasen) Med denne bragden kom hun i historiebøkene som den eldste bullmastiffen noen sinne i Norge som hadde vunnet cert på utstilling.

Dersom du vil vite mer om bullmastiffen som rase og mine bullmastiffer, samt se bilder av rasen så ta gjerne en titt på hjemmesiden min: http://geishahogda.piczo.com
17.07.2008

Din kommentar om Bullmastiff:

Ditt navn (eller kallenavn)

Sikkerhetskode
Skriv inn tallet her:

Sikkerhetskoden hjelper oss å luke ut SPAM. Takk for hjelpen!

Flere hunderaser

Brukere som leste om Bullmastiff var også interessert i følgende hunderaser:

Hunderaser

Finn din hund


Søk - Hunderaser.org

Tilpasset søk

Hundefamilien

Dressur og kurs

Hundebøker

Utstyr til hund

Dokumentar

Tilfeldig hunderase

tilfeldig hunderase